De beina, de beina, de rare beina

Jeg har i grunnen aldri synes at beina var rare, men nå lager de krøll for meg. Beina er den mest synlige delen av min sykdom, for det er ikke til å stikke under en stol at jeg går rart. Jeg har like vondt i, og problemer med armene og hendene, men de går jeg jo ikke med - heldigvis!

Nei, når du møter meg, er det beina du ser. «Har du vondt i beina?», spør noen. «Ja», svarer jeg, for det har jeg jo. Så selv om det jo bare er en del av det som gjør meg syk, så er det dette det fokuseres på - dette som er synlig.

Beina som tidligere kjentes lette, og som bar meg på lange turer i naturen eller gatelangs i store byer, eller som manøvrerte meg elegant rundt på dansegulvet en festlig kveld, er nå blitt som blyklosser, som er tunge å løfte. Og så er det som om tyngdepunktet har endret seg, slik at når jeg går vil tyngdepunktet legge seg til utsiden av foten i stedet for midt under som før, spesielt på høyre fot. Men verst er selvfølgelig smertene. Smerter som beveger seg rundt i føtter, ankler, legger og knær. Smerter som murrer, verker, gnager, pulserer, lyner, prikker, stikker, brenner. Jeg er aldri smertefri, selv om jeg går på høy dose av faste smertestillende medisiner. Men medisinene tar heldigvis det aller verste, spesielt de som lyner, prikker, stikker og brenner. Men har jeg brukt beina mer enn jeg normalt gjør nå om dagen, kommer også de gjennom likevel.

Ofte er det litt bedre å gå når beina har vært i ro lenge, da går jeg kanskje litt rettere, og da tenker jeg kanskje; «Yes, i dag er jeg bedre!», men det varer som regel ikke så lenge. Så fort jeg har gått et lite stykke, blir jeg gradvis verre igjen, til jeg enten stopper fordi jeg er fremme, eller stopper fordi jeg ikke klarer mer.

Å stå over tid er like ille. Verst er det å stoppe opp og stå i ro når jeg har gått litt først, og beina allerede er slitne og vonde av det. Å stå i kø kan virkelig være en prøvelse, og nesten umulig om jeg ikke har noe å støtte meg til. Knærne begynner ofte å dibbe, og er jeg virkelig sliten og vond, rister det i hele beina, og etter det er det vanskelig å gå mer den dagen.

Noen av dere har kanskje sett at jeg har sittet i rullestol. Det har vært en lettelse og glede å kunne være med på lengre turer og over lengre tid enn jeg vanligvis orker. Det er fantastisk å kunne glede seg over omgivelsene og være med på ting som ellers er for krevende, for det er ikke bare i beina jeg blir sliten og vond i når jeg går. Det er rart at bare det å slippe å gå mens jeg skal være sosial eller få med meg det som skjer rundt meg skal være en sånn lettelse. Og gleden over å holde ut litt lenger enn ellers er stor, og selv om jeg likevel er sliten (for det er jeg jo så godt som hele tiden), så sitter jeg der, og trenger ikke bekymre meg for hvordan jeg skal orke å komme meg hjem, eller dit vi skal, og jeg trenger ikke panisk se etter en benk eller et sted å sette meg. Å gå er hard trening for meg, og trening er bra, men det er veldig greit å slippe å trene når jeg skal være sosial, eller få med meg en kjekk event, eller nyte flotte omgivelser, eller shoppe, osv. Min radius gående på beina er blitt svært innskrenket, og det er utrolig godt å få komme meg lenger rundt.

Og så har jeg selvfølgelig oppdaget en del ting ved å komme seg rundt, både på beina og i rullestol. Den ene tingen er som det blir tatt opp i media med jevne (men kanskje ikke ofte nok) mellomrom, og det er at det jammen ikke er like lett å komme seg rundt med rullestol overalt. Det er så mange ujevne, vanskelige og ubehagelige underlag, så mange små trapper uten mulighet å komme seg inn på steder, så mange butikker hvor hyller og stativer står for tett, osv. Jeg er heldig som har mulighet til å reise meg opp og gå opp de trappetrinnene, eller hva det måtte være, men det er jammen ikke alle rullestolbrukere som kan det. Og ikke har jeg fartet rundt på egenhånd heller, jeg ser for meg at det kan utløse enda flere utfordringer.

En annen ting jeg har lagt merke til er at folk er mer åpne med kommentarer og spørsmål når de møter meg i rullestol, spesielt hvis det er første gangen. Det er som om de skjønner at det virkelig må være alvorlig når en sitter i rullestol, og de synes enda mer synd på meg. Jeg synes mer synd på meg selv når jeg går, for det er da jeg har mest vondt, men det vises jo ikke. Når jeg sitter i rullestolen er jeg mer opptatt av å glede meg over ting ;)

Jeg synes at det er fint at folk bryr seg, og jeg skjønner at det er lettere å stille spørsmål når en virkelig har bevis for at noe er galt (som en rullestol). Det er som å vente med spørsmål ved mistanke om at noen er gravid, i redsel for at hun bare har lagt på seg litt (Ja, jeg gjorde en gang den feilen, og jeg takker mine makter for at det var «den blivende faren» jeg gratulerte).

Åpenhet er noe jeg tror på, det er derfor jeg deler dette. Åpenhet gjør det lettere for deg å forholde deg til meg, og for meg å forholde meg til deg. Åpenhet gir forståelse og innsikt, det kan forhindre fordommer, det kan gi trygghet om at en ikke er alene om å ha det slik. Når du treffer meg, orker jeg nok ikke si og forklare alt sammen, derfor er det så greit å sitte godt, og skrive det i mitt eget tempo, med så mange pauser jeg trenger, og over så mange innlegg det skulle være.

Beina mine er kanskje rare (men det er jammen hun de sitter på også, sier min mann;)) Det er viktig å holde lattermusklene i gang, le masse med andre, og ikke minst av seg selv. Det å se det humoristiske i det tragiske er gull verdt. Og når en ikke orker å gjøre så mye morsomt fysisk, kan en liten ting som bilder på Snapchat gjøre susen ;)

Le, lek, lev - så vil du se at den mørke, grå dagen blir litt lysere <3

#helse #blogg #hverdag #hverdagsutfordringer #smerter #kroniskesmerter #fatigue #kronisksyk #gangvansker #vondtibeina #levesomsyk #vondtiføttene

Gi meg styrke - Yoga som trening

Det er viktig å trene eller holde kroppen i form. Det gjelder jo alle, men kanskje spesielt for oss som ikke klarer å være så aktive i det daglige.

 

I flere år har jeg trent yoga, av og på, og det er en treningsform jeg virkelig liker veldig godt. Grunnen til at jeg liker den så godt er at det er trening for både kropp og sinn, og selv om jeg har brukt hele kroppen i styrke og utholdenhet, så kjennes det mer ut som lek og velvære, enn trening. Så for meg er dette virkelig en lystbetont treningsform, og det er jo viktig at det er gøy å trene, ikke bare et slit.

 

Men etter at jeg ble syk, sluttet jeg å trene yoga, da det ble for smertefullt før jeg var kommet nok opp i dose på smertestillende medisiner. Da jeg var til fysikalsk rehabilitering på sykehuset før sommeren, sa fysioterapeuten min der at å trene yoga var like bra som å trene i treningsrommet hos fysioterapeut, som jeg hadde gjort frem til da. Så hun oppfordret meg til å starte med yoga igjen. Så jeg startet rolig og forsiktig med korte, lette sesjoner med Yoga øvelser.

Klart jeg har en del utfordringer jeg ikke hadde tidligere. Jeg har f.eks.problemer med å holde hendene og fingrene rett ned i gulvet når jeg skal støtte meg på hendene, så da bruker jeg en rispose-pølse (som jeg ellers varmer opp og legger over vonde og stive muskler) som jeg legger hendene på, slik at jeg slipper å ha fingrene strake. Og så bruker jeg en sofapute om jeg trenger ekstra støtte til å sitte strak og oppreist.

 

Lista må legges dag for dag. Jeg har ikke noen jeg trenger å kjempe mot eller sammenligne meg med, og godt er det. Jeg må hele tiden ta hensyn til kroppens signaler. Noen dager har jeg så vondt i håndleddene at jeg ikke klarer å støtte meg på armene, selv med risposen under, og da må jeg droppe øvelser som involverer det, og heller gjøre noen andre øvelser i stedet, eller gå til hvile-posisjoner. Eller jeg kan ha så vondt i knærne at jeg ikke klarer øvelser hvor jeg må legge tyngde på dem, osv. Og noen dager må jeg bare avslutte treningen før tiden, når kroppen forlanger det. Smerter har jeg alltid i kroppen, men det er hvor mye smerter som kommer igjennom til tross for smertestillende, hvor smertene sitter og selvfølgelig hvor utmattet jeg er, som er er avgjørende for om jeg trener, eller hvordan jeg trener. Og det er klart at jeg mister balansen , ruller skjevt, koordinerer feil og går litt på trynet, men det må en jo bare ta med en klype salt og en god dose latter :) 

Så da var det bare meg og min kropp, Yoga-matten, hjelpemidlene jeg nevnte over, og min fantastiske yoga-lærer Adrienne på YouTube ;)

Som jeg sa, så startet jeg veldig forsiktig, og klarer nå som regel 20-30 minutter trening (pluss/minus). Intensiteten er etter dagens form og nivå, men jeg merker jo at jeg gradvis blir sterkere i posisjonene igjen, og det gjør meg veldig glad.

 

Jeg har et ønske og mål om å trene yoga hver dag, eller nesten hver dag, men der er jeg jo ikke nå. Jeg tar avgjørelsen om å trene etter at jeg har stått opp og kjent på hvordan kroppen er. Jeg har også funnet ut at det er best for meg å trene om morgenen/formiddagen, når kroppen har hatt hele natten på hvile. Det er greit å finne ut av hva som passer best, og hvordan kroppen reagerer til forskjellige tider. Kroppen min trenger styrke og utholdenhet. Min hverdag er begrenset og passiv for det meste, og musklene i kroppen svekkes raskere enn de kan bygges opp igjen. Derfor er det ekstra viktig for de som er syke eller har en passiv hverdag å gi kroppen litt utfordring og signal om å være i live. Så jeg trener så ofte jeg orker. Og når treninga er over, må jeg legge meg og hvile en god stund før jeg orker å gjøre noe annet. Slik er det,

Men uansett, yoga er gøy! Det er en kjempegod treningsform, det er en fin måte å huske å puste riktig,og å komme i kontakt med oss selv og våre styrker og begrensninger. Og det er lett å tilpasse treningen til det nivå en er på, samme om en er syk eller frisk. Det finnes så mye en kan oppnå i yoga som går langt ut over det å trene, og bare hver og en av oss kan finne det i oss selv. Og jeg har funnet igjen gleden med å trene, og det er en god start :)

 

Lyset i meg hilser lyset i deg - Namaste <3

 

#Helse #hverdag #blogg #yoga #namaste #trening #treningsglede #hverdagsglede #hverdagsutfordringer #leveinuet #utfordresegselv # livetsomsyk #trenemedsmerter #smerter #kroniskesmerter #fattigue #ståpåvilje #kronisksyk

Orker ikke...

I dag er en sånn dag hvor jeg ligger dønn vadder, og ikke kommer meg opp av sofaen. En sånn dag når smertene i kroppen er forsterket og jeg føler meg om mulig enda mer utmattet og sliten.

Jeg skriver ikke dette for at du skal synes synd på meg, men dette er dager og stunder du ikke ser meg. Dette er dager og stunder du ikke ser alle de som er syke og sliter kronisk på denne måten, samme hvilken sykdom de måtte ha. Jeg ønsker bare å gjøre det litt mer synlig, så du kan se og forstå, eller kanskje kjenne deg igjen.

Dette er stunder jeg nesten ikke har krefter til å gjøre noen ting. Der jeg bare kommer meg opp av senga fordi jeg må på do, og fordi jeg nekter å ligge i senga på dagtid. Jeg kommer meg opp av senga, og steller meg og kler meg. Så er det rett på sofaen med puter og pledd. Når jeg skriver nå, må jeg ta pauser etter noen få setninger. Jeg orker ikke konsentrere meg så lenge om gangen.

Det er ikke bare i dag det er slik. Flere ganger hver dag er det slik, men så orker jeg å gjøre litt innimellom. Men i dag er det ekstra tungt. I dag går jeg ikke ut.

Jeg prøver å komme på en fin måte å forklare for deg hvordan det er, men ordene glir unna og vil ikke spille på lag. Og jeg må ta enda en pause, uten å ha fått forklart noe mer.

Så kommer søsteren min innom, så jeg henter litt kaffe til oss, og vi setter oss i sofaen. Men etter en liten stund må jeg legge meg ned igjen. Og jeg synes det er vanskelig å følge med på det som blir sagt, og vanskelig å finne ord jeg gjerne vil si. Men det går greit, søsteren min vet hvordan jeg har det, og jeg trenger ikke forestille meg. Når hun går, ser jeg at jeg ikke har drukket kaffen min. Men det gjør heller ikke noe, kald kaffe er helt ok, jeg er blitt vant til det ;)

Så dette er dagen min. Ligge på sofaen, masse smerter, ikke orke.

Men jeg synes ikke synd på meg selv, ikke så mye i alle fall. Noen dager gjør jeg det også, det er helt lov, og helt naturlig vil jeg tro. Men i dag erkjenner jeg bare at det er slik dagen min i dag er. Og så gleder jeg meg over varmen og lyset som treffer ansiktet mitt her jeg ligger, i det skyene sprekker opp et minutt eller to for å slippe solstrålene gjennom, og at jeg kan nyte den deilige isteen jeg lagte i går (som det er meningen skal være kald ;). Og gleden over å sitte sammen med familien min når vi spiser middag, og kosen fra en liten hund som gjerne vil bli klappet og kost med.

Jeg vet ikke om jeg fikk forklart alt jeg så gjerne ville si, men det får være greit. Jeg kan alltid få sagt mer en annen gang.

Jeg håper du har en god dag i dag, eller at du i alle fall klarer å finne noen lyspunkter om du ikke har det <3

#helse #kroniskesmerter #smerter #fattigue #hverdag #sliten #kronisksyk #orkerikke

Fantastiske mynte! Mynte-te oppskrift

Som dere kanskje har fått med dere er jeg veldig glad i en god kopp med te. Jeg er veldig glad i kaffe også altså, det er godt med litt variasjon, og jeg drikker det som frister mest der og da :)

I dag fristet det med en skikkelig, fersk, deilig hjemmelaget mynte-te. Ja, jeg er sikker på dette må være verdens beste ;)

Sommersesongen med planter er noe jeg er veldig glad i, og urter er ikke et unntak der. Vi bygde for noen år siden en urtekasse på gelenderet mellom terrassen og plenen. Det er greit å ha urtene litt lenger oppe for å skjerme dem fra de ekle sneglene. Dessuten er det utrolig hendig å kunne plukke av dem i stående høyde, rett fra terrassen. Problemet med der urtekassen står, er at det er der vinden raser forbi, så urtene trivdes ikke så utrolig godt, og noen urter - som basilikum var helt umulige å ha der. Så jeg sa til min mann at vi må få bygget noe som kan skjerme urtene fra vær og vind, slik at de kan begynne å vokse og trives. Jeg hadde en ide om hvordan vi kunne løse dette, for jeg visste vi hadde noen glass liggende i garasjen. Så tidlig i år satte min, dyktige mann i gang og bygget "urte akvariet" vårt. Jeg kan ikke få sagt nok hvor fornøyd og stolt jeg er av det ;)

Ja, dere kan selv se her at det vokser godt inni her. Vi har høstet til daglig bruk hele sommeren, og vi har skåret ned og fryst ned eller tørket, og likevel vokser det på.

Men i dag var det altså mynten det skulle handle om, eller å lage fersk myntete. Så jeg gikk ut og klippet med meg litt mynte og sitronmelisse.

Jeg tok inn mynten og sitronmelissen og vasket dem godt. Nå er mine ikke sprøytet og det har ikke vært noen snegler på dem, men det kan allikevel være andre småkryp på eller litt jord. Uansett er det greit å skylle dem i kaldt vann.

Så skar jeg et par skiver med ingefær og la frem en pose med ren grønn te.

Jeg brukte en stor neve mynteblader og en liten neve sitronmelisse. Urtene og ingefæren hakket jeg grovt, og la dem oppi kolben på te-bryggeren min sammen med posen med grønn te. Jeg liker å søte teen når jeg brygger den, for da slipper jeg å søte den for hver kopp. Og hvis en skal lage iste, bør den i allefall søtes når den brygges. Så da er det bare å hive oppi søtningsmiddel etter smak og behag. Jeg bruker som regel suketter eller honning. I dag brukte jeg akasie honning. Så er det bare å koke opp vann og helle over. La det trekke i minst 10 minutter (gjerne lenger) før bladene presses ned.

Om du ikke har en te-brygger, kan du like gjerne bruke en presskanne, eller bare sile av når den har brygget ferdig.

Jeg plukket inn så mange blader at jeg laget en iste også, som jeg laget i min presskanne. I den droppet jeg den grønne teen, men eller gjorde jeg det samme som med den første. Når denne blir kald, setter jeg den inn i kjøleskapet og har is i glasset når jeg skal drikke av den;)

Så da er det bare å nyte teen, og dagen! <3

#helse #sommer #hverdagsglede #myntete #oppskriftmynte #oppskriftmyntete #sunnte #godtformagen #sunnlivstil #urter #urtekasse

Heldige meg!

Klokken elleve i morges klarte jeg å karre meg ut av sengen. Da jeg kom ned og hadde tatt meg en deilig, varm dusj for å mykne meg litt opp, kunne jeg kose meg med dette:

Min kjære mann hadde kjøpt nydelige blomster og laget croissant med kylling og masse deilig tilbehør til meg. Det er vel ikke nødvendig å si at det smakte himmelsk, men det gjorde jo det :)

Heldige meg, som har en så utrolig snill og omsorgsfull mann! Jeg elsker deg Frode! <3

Jeg fikk også et godt tips i dag i forhold til mine mageproblemer, med å prøve tilførsel av naturlige bakterier. Så da har jeg, ved hjelp av min søster prøvd å finne ut av jungelen av probiotika og melkesyrebakterier. Det finnes jo et hav av forskjellige preparater der ute. Tilslutt sendte min søster meg en link til Biola frukt og grønt, som er laktosefri (ja, jeg tåler ikke laktose). Den ser ut til å dekke alle behov for bakterier til tarmen, så da tror jeg at jeg prøver den først. Så får vi se da, om det vil gjøre susen. Det enkle er ofte det beste, sies det. Og virker ikke det, får jeg heller dukke ned i preparat jungelen igjen ;)

Ble bare et kort innlegg i dag, men jeg ønsker alle der ute en fantastisk dag <3

#hverdagslykke #hverdag #helg #helse #tarmflora #sunntarm #mageproblemer #melkesyrebakterier

Med pauseknappen på

So here goes nothing;

Jeg er syk, men vet ikke hvorfor.

Jeg ønsker gi litt innsikt i hvordan det er å leve livet med pauseknappen på. Til deg som også har pauseknappen på, og trenger å vite at du ikke er alene, til deg som har noen du er glad i med pauseknappen på, til deg som ikke forstår hva det vil si å ha pauseknappen på, til meg selv for å tørre å vise meg sårbar i det åpne rom.

Jeg har vært sykemeldt lenge nå, med blant annet sterke kroniske smerter i ledd, muskler og sener, mage og ikke minst fatigue.

På denne tiden har jeg vært utredet for de mest alvorlige sykdommene, og heldigvis har de ikke funnet noe som indikerer at jeg har noen av dem. Men jeg er heller ikke nærmere å vite hva det er.

Det å ikke ha en diagnose er en veldig frustrerende ting over tid. Jeg har ikke en prognose som kan fortelle meg om det er noe som vil gå over av seg selv, om det finnes medisiner som kan kurere det, om jeg må leve med dette resten av livet, vil det bli verrre eller bedre. Jeg kan ikke sette i gang aktive tiltak som kanskje kan hjelpe mot forskjellig lidelser, for jeg vet ikke hva jeg skal starte med. Legen min sier atjeg må være tålmodig, at dette vil ta tid, men at vi skal finne ut av det. Og det tror jeg på,men det gjør det ikke mindre frustrerende å gå slik å vente måned etter måned, å ikke ha noe konkret å forholde seg til. Jeg er ikke redd for hva de finner, jeg er mer redd for å gå slik som dette, medpauseknappen på i det uendelige.

Men det er ikke bare i meg det er tungt. Det er tungt for familie,venner og bekjente, somså gjerne vil se meg frisk og rask igjen. Det er vanskelig og frustrerende for mine nærmeste å se hvor vondt jeg har det, hvor sliten jeg er, hvor begrenset jeg er til å komme meg rundt og gjøre ting. Det er vondt å sitte på sidelinjen og føle seg maktesløs, jeg vet hvordan det er, for jeg har tidligere vært i den situasjonen. Og jeg igjen synes det er vondt og frustrerende å ikke strekke til, og at jeg er årsaken for at mine kjære er leie og frustrerte. En dum sirkel det der... Ting ville vært littt lettere om en bare hadde hatt noe å forsone seg med.

Og møte med bekjente kan være veldig slitsomt. Det er vanskelig å forklare hvorfor jeg er syk når jeg ikke har krefter til å forklare hvordan jeg har det - det blir for komplisert. Så mye lettere det ville vært å kunne si at jeg har leddgikt, eller en annen diagnose, som ikke trenger så mye mer forklaring. Bare det å ikke svare den automatiske; "jeg har det bare bra" , har vært en utfordring,og er det noen jeg ikke kjenner så godt og de ikke vet om at jeg er syk, eller jeg bare ikke orker å forklare, så svarer jeg kanskje; "det går greit" eller "det går fint". Jeg kjenner flere som er syke som møtes av folk som ikke har forståelse for at en er syk, som ikke skjønner hva det vil si, og mener at en må bare ta seg sammen.  Jeg er heldig som ikke har møtt så mange av dem (i allefall som ikke har møtt meg åpenlyst med slike meninger), men det er alltid masse av velmenende; har du prøvd ditt eller datt. Og noen tips kan være veldig gode, og jeg setter pris på det, men det kan være litt mye til tider,og jeg føler jeg nesten må forsvare hvorfor jeg ikke har prøvd noe som blir foreslått. Jeg er som regel veldig tappet for krefter etter det. 

Men jeg er heldig og lykkelig for å ha min familie og gode venner på lag. Jeg vet jeg alltid har støtte i dem, og det gjør meg sterkere :) Jeg kunne ikke klart dette uten dere <3 

Når jeg sitter og skriver dette, regner,tordner og lyner det der ute. Kanskje treffende til frustrasjonen av å ha pauseknappen på ;)  Men jeg setter likevel et bilde av mine flotte Spanske Margaritter, for jeg vil ikke nære frustrasjonen. Jeg synes det er viktig å kjenne på den, og akseptere den som en del av mine følelser. Men den er ikke hvem jeg er, og jeg vil aldri la den drukne meg. I alle situasjoner, uansett hvor vonde de er, vil det alltid være noe godt om vi bare åpner opp for å se. De enkle tingene i hverdagen, som å være med familien og venner, å holde rundt en varm kopp med deilig te, å se på nydelige blomster rundt meg, å høre god musikk, nyte smakfull mat, å få en god klem. Dette er bare noen få av mine dagligdagse ting som gjør meg lykkelig og får meg til å elske livet, tiltross for utfordringene jeg har. Enjoy the present. 

Tilslutt vil jeg bare beklage for eventuelle skrivefeil, fatiguen min gjør det vanskelig å konsentrere seg (selv om jeg har skrevet innlegget over flere perioder) , og fingrene er vonde, men jeg håper innlegget likevel var leselig og forståelig.

#helse #smerter #kroniskesmerter #fatigue #ingendiagnose #kronisksyk #frustrertoveråværesyk #helseblogg 

Hvor er sommeren?!

Jeg starter denne bloggen på en helt vanlig torsdag. Nja, helt vanlig er den vel ikke, for det er jo ikke hver torsdag jeg tar hunden vår til veterinæren. Hunden vår heter Sofus, og nærmer seg 8 år. Han er en liten kosebamse av en blandingshund på ca 5 kg. Nå var det heldigvis ikke noe dramatikk til vårt besøk hos veterinæren, bare den årlige helsekontrollen og vaksinen. Men Sofus er ikke glad i å kjøre bil, og slett ikke glad i veterinær besøk. Han var som alltid veldig oppspilt da vi kom bort dit, for det var så mange forskjellige lukter etter tidligere pasienter i venterommet. Men da vi kom inn på undersøkelses rommet skjønte han tegninga. Han prøvde nesten å krype inn i meg når han sto på undersøkelsesbordet, og han var ikke villig til å la seg bestikke med godbiter. Men Veterinæren var dyktig, og både undersøkelsen og vaksinen var unnagjort på et blunk.

Vel hjemme fikk han seg en god tyggepinne og en velfortjent hvil ;) 

Nå er vi kommet til 3. August, og meg forstått er det fremdeles sommer - eller burde i allefall være det... Men 12-14 grader, kraftig vind, og striregn er ikke slik jeg foretrekker somrene mine. Men hva kan vi gjøre? Ikke noe med været i alle fall. Men jeg har hardnakket tatt på meg capribukse og sommerbluse, for jeg vill ikke helt gi meg på at det er sommer likevel. Så nå sitter jeg her, godt i sofaen med et loddent teppe rundt meg og en stor kopp med varm te til å varme meg på, for kle meg etter forholdene er jo bare dumt ;D Sommer er sommer! 

  

Men det er lov å drømme om varmen som var og forhåpentligvis kommer igjen før sesongen er over. Dager jeg kan sitte på terrassen og nyte solen og de vakre blomstene. Jeg er veldig glad i å stelle med sommerblomstene. Det er lterapi for meg å knipe av på visnede blomster, og lukte og se de frodige. Jeg liker å bruke sansene mine.

Det er ikke store hagen vi har - heldigvis, for jeg har ikke helse nå til å luke en masse bed og sånn, og ikke er jeg glad i å luke heller. De bedene vi har er avlange kubbemur-bed, og ellers er det krukker som gjelder, så godt som ingen luking ajltså ;) Og plenen vår er vel 5-6 kvadratmeter, og den bruker min mann ca 2 minutter med kantklipper når den klippes.

Så det er mest å nyte hagen de dagene vi kan være der ute, bortsett fra når brunsneglen må plukkes - de slimete, slemme krypene som spiser grådig av de stakkars, forsvarsløse sommerblomstene så fort de får sjansen. Jeg laget meg en sånn melkekartong-felle, som ble spredt rundt på Facebook en stund tilbake, men de sleipingene gadd ikke krype inn i den, så lenge det var så mye annet godt å knaske på, så jeg måtte jammen plukke og stappe dem inn selv. Folk sier gjerne at jeg ikke kunne gjøre en flue fortred (noe som jeg må innrømme ikke stemmer med bananfluene), men jammen meg er jeg en kaldblodig sneglemorder. Men sånn allikevel er jeg veldig for peace and love og sånn...

Noen av mine vakre blomster. Bildene er selvfølgelig tatt på en av de bedre dagene vi har hatt. Skulle ønske jeg kunne justere bildesørrelsene på siden her, for jeg ville gjerne ha lagt inn flere, men jeg finner vel ut av det etter hvert...

Men nå får det holde for i dag, for jeg er sliten og må ha meg en skikkelig hvil.

Så da får dere passe på å nyte dagen, hvor enn dere er, og samme hvordan sommerdagen utspiller seg der du er <3 

Les mer i arkivet » August 2017
hits